Folk blir tvunget til å forlate hjemmene sine: Iran har gått inn i en tid med vannkrise

Problemet med mangel på ferskvann er dessverre kjent for mange land på planeten vår. Men hvis flere i Kina eller India lider av vannmangel, har dette i Iran blitt et problem i nasjonal skala. De siste årene blir effekten av klimaendringer, samt den økte menneskeskapte pressen på akvatiske økosystemer, mer og mer synlig i dette landet. Der hvor en gang fullstrømmende elver rant, kan du i dag bare se tomme, tørkede daler. Folk blir tvunget til å forlate hjemmene sine i avsidesliggende landsbyer og flytte til byer på grunn av at mange av Irans små elver er grunne og forsvinner.

Irans territorium har alltid lidd av uregelmessig nedbør og en liten mengde, spesielt de sentrale, østlige og sørøstlige delene av landet. Men i løpet av de siste 20 årene begynte regn og snø i fjellene å falle enda mindre, noe som ikke saktet å påvirke staten iranske elver og innsjøer. I tillegg vokser befolkningen i Iran, noe som betyr at folk trenger mer vann til drikke, vanning av avlinger og husholdningsbehov. Siden midten av forrige århundre har landets befolkning økt nesten 3 ganger, men det er ikke mer nedbør.

Hvis vi ser på et kart over fordelingen av nedbør over Iran og sammenligner det med befolkningstetthet, viser det seg at de fleste iranere bor i de vestlige og nordvestlige regionene i landet. Denne omstendigheten viser oss tydelig hvor mye liv i Iran avhenger av tilgjengeligheten av vann eller dets fravær. Fordelingen av befolkningen i landet er begrenset av tilgjengeligheten av tilstrekkelige vannressurser.

Til tross for at nord-vest for Iran er den regionen som er mest utstyrt med nedbør og vann, kan det også sees spor av vannmangel. Urmiasjøen er landets største vannmasse, på bare 20 år har den mistet mer enn 50% av sitt område, og saltholdigheten har økt kraftig. Vannet i denne saltsjøen blir intensivt pumpet ut for vanning, noe som sammen med en reduksjon i vannstrømmen fra de rennende elvene har ført til en kraftig reduksjon i området og dannelsen av omfattende saltmyrer rundt Urmia. Regjeringen iverksetter tiltak for å redde innsjøen, særlig bevilges det midler til bygging av et vannforsyningssystem fra Kaspiske hav for å fylle opp volumet av innsjøen. Men tiden går, og Urmia blir i økende grad sammenlignet med den avdøde Aralhavet.

Et annet eksempel på en vannkrise i et land er Zayenderud-elven. I gamle tider, i byen Isfahan, ble det bygget flere vakre broer over denne elven. Men i dag, mer og oftere kan du observere et slikt bilde, som på bildet nedenfor.

Elven Zayenderud er, som dusinvis av andre iranske elver, grunt og tørker.

Karun-elven, som er Irans eneste farbare elv, opplever også problemer. Miljøvernere registrerer en nedgang i vannstanden i elven og utseendet til sandøyer, som aldri har blitt observert før.

Befolkningen i de sørlige regionene i landet forlater stadig oftere hjemmene sine og flytter til store byer, hvor problemet med vannmangel fremdeles ikke er så følbar. Men det er åpenbart for alle at landet er på grensen til en dyptvannskrise, en løsning som må søkes så snart som mulig.