Språkets odditeter: hvorfor nordmenn fra forskjellige regioner knapt forstår hverandre

I Norge er det offisielle språket norsk. Men det viser seg at det ikke er ett norsk språk, men to som har ganske mange forskjeller. Til tross for alle forsøk fra lingvister og myndighetspersoner for å forene de to språkene og til slutt skape et nasjonalt norsk språk, fortsetter den lille befolkningen i Norge å snakke to forskjellige språk, og begge har status som statlig språk. Men hvorfor skjedde det at det norske språket hadde to så forskjellige varianter?

Det hele er historien til dette landet, som i århundrer har vært i nær kontakt med sine nærmeste naboer - Sverige og Danmark. Opprinnelig var det norske språket, som er en del av den skandinaviske undergruppen til den germanske språkgruppen, ganske forskjellig fra svensk og dansk, til tross for den felles opprinnelsen. Men på XIV-tallet er det en tilnærming og den faktiske foreningen av nordmenn, svensker og dansker til en stat, som skjedde på bakgrunn av familiebånd mellom de regjerende kongedynastiene i disse skandinaviske statene. På grunn av politiske omveltninger i unionen av de skandinaviske landene ble Norge effektivt styrt av Danmark. Dette skjedde i første halvdel av 1500-tallet, da nordmennene mistet uavhengigheten på grunn av den politiske krisen knyttet til utvisning av kong Christian II. Etter dekret fra det danske parlamentet, ensidig utstedt, mistet nordmennene politisk, religiøs og militær uavhengighet, og representanter for adelen fikk utdanning og tjenestegjorde utelukkende i København. Til tross for den politiske foreningen, beholdt det norske språket fortsatt sin egenart i lang tid. Dette er dokumentert av det faktum at det i det XVII århundre ble utgitt en spesiell ordbok for det norske språket, beregnet på danskene, som skulle arbeide i Norge på vakt. Men senere ble prosessen med å blande språk mer aktiv, og etter at Norge ble styrt av Sverige på begynnelsen av 1800-tallet begynte svenske ord å bli lagt til det tradisjonelle norske språket. Og da Norge endelig fikk uavhengighet i 1905, var det norske språket, som ble snakket av mesteparten av landets befolkning, inkludert utdannede og innflytelsesrike representanter for det norske samfunnet, et kryss mellom innfødt norsk, dansk og svensk.

Samtidig snakket fortsatt mange nordmenn som bodde på landsbygda de eldgamle dialektene av det norske språket. Ofte hadde innbyggere i forskjellige provinser problemer med å forstå hverandre, og det samme gjorde nordmenn som snakket et språk som hadde mange svenske og danske lån. Ulike varianter av norsk hadde ikke bare forskjeller i ordforråd, men også i grammatisk struktur. Selvfølgelig var det vanskelig å komme med denne situasjonen, og i Norge begynte prosessen med å kombinere de to norske språkene, som har dratt videre til i dag.

I dag i Norge er det to hovedvarianter av det statlige norske språket. Dette er et bokmål - den samme modifiserte norsk, med mange danske ord og grammatiske funksjoner, og Lansmol, som er basert på det gammelnorsk. Det skal bemerkes at situasjonen til disse språkene i et land hvis befolkning ikke overstiger 5,5 millioner mennesker ikke er likestilt. Bokmole snakkes av det store flertallet av landets befolkning, omtrent 90% av befolkningen. Det samme språket brukes av de fleste medier, politikere og forskere. Samtidig er lannsmall utbredt i det store vestlandsområdet, vest i landet, der det snakkes av mer enn 85% av innbyggerne. Lingvistikere merker en interessant egenskap: enhver dansker eller svenske er ganske kapabel til å forstå den norske bohemen, men vil overhode ikke forstå hva de vil snakke om hvis han hører en samtale på lansmole. Samtidig forstår ikke innbyggerne i Danmark og Sverige hverandre. En så interessant språklig forbindelse eksisterer mellom språkene i de skandinaviske landene.

I Norge, som i mange andre land, er det et spesielt offentlig organ - språkrådet, hvis medlemmer er opptatt av å endre reglene og forskriftene for det norske språket og prøve å forene det, noe som fører til en fellesnevner for to varianter av norsk. Men språklige tvister som ikke stopper innenfor veggene i dette rådet, av intensiteten av lidenskaper, kan sammenlignes med debattene i Europaparlamentet foran valget - det er så vanskelig for tilhengere av forskjellige varianter av norsk å være enige med hverandre.