Hvordan den arktiske innsjøen ble havet

I Eocene-tiden (for omtrent 56 til 34 millioner år siden) var Ishavet ikke et hav i det hele tatt, men en enorm frisk innsjø. En stor fjellkjede mellom Grønland og Skottland beskyttet ham mot det salte vannet i Atlanterhavet. Denne åsen sank gradvis og åpnet en "salt sti" inn i sjøen. Nylig kunne forskere simulere nøyaktig hvordan dette skjedde.

Ocean Pie

Ved hjelp av klimamodellen, spesialister fra Institute of Polar and Marine Research. Alfred Wegener så effekten på klimaet ved nedsenking av åsen i vannet. I simuleringene kastet de den 200 meter - i virkeligheten tok denne prosessen millioner av år.

Før du går videre til oppdagelsen, er det verdt å snakke litt om funksjonene i Polhavet. Han mottar fortsatt en tidel av alt ferskvann som elver fører i alle verdens hav. Dette lettere vannet og tunge salte vannet i Atlanterhavet danner en slags "lagkake", der strømmer fra Atlanterhavet vises nedenfor. Således er et blandet lag med salt og ferskvann på en dybde på omtrent 50 m.

Det samme nivået ble opprettholdt i eosen. Og da ryggen i klimamodellen stupte til denne dybden, merket forskere de største endringene i sirkulasjonens art og egenskapene til Polhavet. Det ser ut til at mønet åpnet spjeldet for Atlanterhavsvannet, og det saste ut i den da fremdeles ferske innsjøen. Denne havpassasjen har hatt en enorm innvirkning på hele det globale klimaet.

Druknet utopi

Antakelsen om at det arktiske bassenget en gang var isolert fra andre havvann ble bekreftet allerede i 2004. Da implementeringen av et internasjonalt prosjekt for boring nær Nordpolen i store dyp, ble fossiler av ferskvannsalger oppdaget.

Selve ideen om at et oversvømmet kontinent, den såkalte "Arctida" ligger i Polhavet, har lenge fascinert elskere av hemmeligheter og teorier om gamle sivilisasjoner. Noen av disse forskerne er for eksempel sikre på at den legendariske Hyperborea en gang befant seg her. De gamle grekere mente at dette nordlige landet var bebodd av spesielt glade og elskede av gudene.

Den grønlands-skotske ryggen trekker selvfølgelig ikke på et fullverdig fastland. Nå ligger det nesten alt på 500 meters dyp og består nesten utelukkende av vulkansk basalt. Den eneste delen som er igjen på overflaten er kjent for oss som Island.