"Puppet doctor" og studioet hans i Paris

I nærheten av denne nysgjerrige atelier-butikken på den parisiske gaten Parmentier var det rett og slett umulig å ikke stoppe. Et knallgult vitrineskap, bak glasset som er stablet opp fjell av ødelagte gamle dukker, leker og alle slags "reservedeler" - penner, bein. Avisutklipp, fragmenter av gamle brev.

"Gamle dukker, leker og bamser blir reparert her," leste inskripsjonene ved inngangen.

Første gang vi så denne dukkebutikken var Henri Launay på en tradisjonelt fransk helg - mandag, men så returnerte vi spesielt på tirsdag for å gå inn og se eieren. Som, dømt etter avisutklipp og forresten en helt informativ side, nå er nesten 90 (!) År gamle.

Ærlig talt, bekjentskapet med mesteren Henri og butikken hans på mange måter "brøt mønstrene" som vi har assosiert med konseptet "dukkemakermester" eller "marionettlege".

Da jeg åpnet døren til det merkelige dukket "sykehuset", virket det på meg som en søt, snill gammel mann, noen som julenissen eller Dr. Aibolit, ville komme ut for å møte meg.

Monsieur Henri var imidlertid lakonisk og veldig alvorlig. “Bare ett bilde her, vær så snill,” sa han tørt etter en formell hilsen og ikke engang smilte. Det er selvfølgelig klart at han ikke er fornøyd med tilskuere-turister som går inn i butikken, ikke reparerer noe, ikke kjøper og bare distraherer fra reparasjonssaker.

Men da vi lastet ned en stor artikkel fra International Herald Tribune fra nettstedet hans, falt mye på plass.

Det viste seg at klientene til Monsieur Henri slett ikke var barn som knuste lekene sine, men eldre parisiere, fra over 50 til 80 år. De tar med seg favorittdukkene sine for å fikse, oppdatere og videreføre til neste generasjon.

Nesten hver dukke er assosiert med en utrolig familielegende. En av dukkene, med navnet Olga, ble presentert for eieren av foreldrene sine før hun møtte den mystiske "russiske prinsessen". En annen dukke gikk til eieren fra ... en tysk offiser som bodde i et rekvisisjon (okkupert, ført bort fra eierne) huset under andre verdenskrig. Så der bodde offiseren sammen med sin kone, som hadde et lite barn. Offiseren overrakte de samme dukkene til både barnet sitt og den lille franskmannen, tilsynelatende sønn til eierne av huset. Kanskje for på en eller annen måte å kompensere for skylden over okkupasjonen. Franskmannen holdt dukken for livet som et minne om krigen og de hendelsene, og monsieur Henri gjenopprettet dukken og reparerte den. Et brev som forteller denne historien er limt på butikkvinduet.

Monsieur Henri reparerer ikke bare dukker, men kjøper og selger dem. Dessuten er favorittdukkene hans unike produkter fra 1800-tallet, hvis pris for øvrig kan nå 15 000 euro.

Generelt viste det seg at mesteren var en sammensatt person, stille og tydeligvis besatt av sin favorittvirksomhet.

Han jobber i verkstedet sitt 5 dager i uken, og ankommer dit på en Honda motorsykkel. Siden 1964 Fungerer blant avleiringer av overkropp, hoder, dukkeparykker, øyne, bein og armer.