Hjem for Satan og kommandoposten

Vi ankom landsbyen. Det er den eneste, den er også sentral, gaten og landhandel på den. Vi kjøpte mat, stå og ventet på kolleger. To jeeper kjører opp, mennesker som kastes ut i kamuflasje faller ut av dem. Og så en høy samtale om hvem som klatret, hvor og hvordan klatret opp foran døra. Og salgskvinnen lytter, ved å være sikker på at hun lytter. Heldigvis håper jeg ikke å rapportere. Jeg liker ikke denne situasjonen, liker den virkelig ikke. Endelig bestemmer vi oss for å gå. Vi stupte i biler og flyttet til et hvilested - en liten skiferkarriere. Et steinbrudd uten gress, med flate områder, ville være et fantastisk hvilested hvis det ikke var for stanken av svinegjødsel brakt stabilt av vinden. To hundre meter til nærmeste silo, fortalte kollegene våre at vi kommer rett dit. En gang bodde det i siloene et formidabelt interkontinentalt ballistisk missil R-36M UTTH, ellers kalt Satan. Men nå er det ingen rakett inne, bare et hus gjenstår. Om huset og andre underjordiske strukturer vil være dagens historie.

Kom ut. Etter å ha hoppet over steinryggen, så vi straks tårnet på vakthuset, men ikke to hundre meter, men minst en kilometer. Noen har tydelig et feil øye. Vi gikk gjennom kratt av ville erter og hampefelt. Jeg er ikke tilbøyelig til å tro at den dyrkes lokalt - for store og kaotiske plantinger. Men jeg er sikker på at om høsten vil det være nok høst for alle landsbyene rundt. Separate planter er langt utenfor høyden min.

Etter en halv kilometer avsluttet hamp tomter, og med dem fast jord. Før blikket strakte seg enten en sump eller en innsjø. Det var episenteret for luktstercoris. En traktor ankommer flere ganger om dagen fra et nabobygd grisefarm, og drar en tønne med en avløpskran på en trailer. På toppen av bakken åpnet kranene seg, og de flytende, aromatiske produktene fra grisens tarmer strømmet direkte ned på jorden og rant nedover. Så gjennom årene har betydelige stinkende glatte overflater av førsteklasses naturlig gjødsel strømmet. Gresshud stakk ut fra den brun-svarte gylen, noen steder var vannet avgrenset med en møkkskorpe sprukket i solen. Overflaten sprang ut som en kvagmire, og prøvde å svelge uforsiktige reisende. Vi som hoppet fra hummock til hummock, nølte fremover. Et par ganger forsvant støtene, og vi måtte se etter en løsning.

Til slutt fant vi en passasje og gikk ut på veien (strømmet inn ruter av søppelgjødsel fortynnet med regn). Men denne veien førte direkte til stillingen. Selve missilgruven ble kullet etter å ha blitt forlatt av militæret. En betongplate på dekselet, et lag jord på platen, blomster og gress fra jorda - hvis det ikke var for bakkebygningene, ville det være veldig vanskelig å finne den.

Pionerkollegene gravde imidlertid et smalt hull under platen som førte til lokalene til gruvehodet. Vi tar av ryggsekkene, puster ut og dykker fremover i det svarte pusten fra et munnhull som puster kjølig. Det er på tide å finne ut hvor dypt kaninhullet er.

Klemme gjennom befinner jeg meg i et lavt rom med stålvegger. Lukten av fekale innsjøer synker betydelig. Fra rommet kan du krype i forskjellige retninger - jeg velger et fritt hull. Litt fremover, og så en rett vinkel inn i et rundt hull. Det er fortsatt en sving og her er jeg bak stålveggen. Herfra legger veien seg ned, gjennom en trykkport med fire låsebolter i lokket. Rommet under det er ganske høyt (du kan stå stående), og derfra gå enda lavere ned til selve kanten av skaftet.

Fra den førti meters dybden blir jeg bare skilt av et lite rekkverk til høyre og venstre. Det iskalde tomrommet åpnet seg i sentrum. Imidlertid utvider en kraftig stråle av en lykt midlertidig mørket, og fyller tomrommet med varmt huslig lys.

Nede helt til bunnen av skaftet er det flere åpne stiger, men jeg tør ikke gå nedover dem. Hvis jeg måtte klatre på dem, er det ikke et spørsmål, men noe hindrer meg i å komme ned. Kanskje hanskene glemt øverst.

Jeg avdekker stativet og begynner å fotografere gruven, mens i mellomtiden dukker det opp kolleger på andre sider som har kommet ned gjennom andre passasjer rundt hodet. En time har jeg det moro med iscenesettelse av lys og vinkler. Og hvis relativt gode bilder kommer fra ovenfra og ned, liker jeg ærlig talt ikke ovenfra-opp-visningen. Jeg oppfordrer en kollega til å hjelpe. Han lyser lyset, og jeg forlenger stativet hele to meters lengde og legger kameraet langt foran et par bilder "fra sentrum." Heldigvis tok jeg tak i den eksterne utløserkabelen.

Etter å ha avvist kameravinklene, forstår jeg at det allerede har gått en betydelig tid, og det ville være på tide å komme seg ut. Å snakke om å flytte til andre rom i takrommet er selvfølgelig ikke et spørsmål, og jeg vil heller ikke ta tak i stjernene der. Bare en nedstigning i gruven vil hjelpe meg, men uten tro og forsikring vil jeg bare ikke kunne ta av, skinne og holde fast i trappen samtidig. Derfor lar jeg siloene ha følelsen av en godt utført jobb.

Veien tilbake utgjør vi mye mer kompetent, ikke kommer på ujevnheter, men følger veien. Kollegene som ventet på oss i leiren hadde allerede klart å lage kebab og begynt å drikke sterk alkohol og lett mjød. Mead, forresten, jeg likte den virkelig - jeg la tanken til side om hva det ville være verdt å kjøpe en. Etter middagen begynner vi å forberede oss på det andre målet for turen - et besøk til UKP (Fortified Command Post), som opererte denne (og fem andre) missilsiloer.
Selve koden for straffeprosess er ikke i nærheten - du kan ikke gå til fots, og inngangene til den er ikke for vår minivan. Men jeepen ville kjørt. Etter konferanse bestemmer vi at vi to blir tatt med i en jeep. Der skal vi dra for å inspisere UKP, og sjåføren blir liggende i sengen i bilen til morgen. Om mindre enn fire timer vil vi absolutt ikke møte det.

Så det gjorde vi. Vi ankom et tilbaketrukket sted, tok farvel med sjåføren og forsvant i nattens mørke. Generelt er UKP under bevaring og er beskyttet mot jernholdige metalltyver etter ordre fra Forsvarsdepartementet om vakthavende vakter stasjonert på territoriet. Men hvis du oppfører deg rolig, kan du se.

Etter å ha ligget bak innflygningene, et intakt gjerde uten hull og knapt synlige skyttergraver på jaktben, dykket vi inn i territoriet. Et sted her skulle det være en nedstigning til de underjordiske terrassene som førte til inngangen til UKP. Nedstigningen til slukene var befolket av et dusin sovende fugler, i størrelse fra en due til en spurv. De skremte fuglene klaffet vingene og klatret til ansiktet. En spesielt dum due dunket et helt minutt på risten, gjorde lyd og hadde oppnådd at den måtte fanges av hender og kastes ut.

Vi gikk langs åsene og nådde inngangen til UKP, vennlig åpnet av kolleger i går. Vi burde ha stengt den etter oss selv, men mer om det senere. Strukturelt sett er UKP den samme siloen, men inne er ikke en rakett, men en tolv-nivås sylinderbeholder. Sylinderen er hengende på støtdempere, noe som gjør at den kan dempe seismiske vibrasjoner fra mulige atomeksplosjoner og derved opprettholde driften av utstyret og knoklene på pliktskiftet.

I UKP ganske tett, både inne i containeren og i mellomrommet mellom den og veggene på skaftet. Den vanlige måten å bevege seg mellom nivåene på var heisen, men nå står den immobilisert helt i bunnen. Vi må klatre opp i trappene. Rødder - brannmenn - passerer gjennom hele gruvedybden. Gul forbinder forskjellige teknologiske nivåer. En kollega går helt til bunns, og jeg holder meg oppe og begynner å inspisere / skyte.

Å si at det er upraktisk å ta bilder under slike trange forhold, er å si ingenting. Og det er ikke en gang at du må vippe stativet på alle måter. Hovedproblemet er psykologisk og ligger i forskjellen i synsvinkelen til øyet og linsen. Øyet tar hele bildet, mens kameraet bare er en del. Dette påvirker innholdet i rammen (spesielt med min kjærlighet til vidvinkler). Men panorering er trite latskap (for ikke å nevne at det er veldig lang tid). Det gjenstår å lide og være tilfreds med mindre.

Her med denne rammen (under den første) kjempet jeg i omtrent en halv time. Ikke stå foran inngangen - det er en tom heissjakt (under den andre). Å strekke og fjerne fra hendene fungerer ikke på grunn av kravene til eksponering på noen få sekunder og lite støy. Jeg måtte legge frem et stativ, se etter stopp og engasjere den avsidesliggende nedstigningen, mens jeg ikke glemte balansen og mulige utsikter til å falle en god tredve meter nedover.

Å reise mellom sylindernivåer er heller ingen enkel oppgave. I normal stand løp trapper mellom etasjene. Nå har noen klippet dem av (så vel som grensesnittluker) og måtte klamre seg fast til kantene med hendene, hvile føttene på tomme maskinvarestativ for å klatre opp. De skarpe kantene på lukene, sølet glatt fyringsolje og sannsynligheten for å falle ned et par nivåer ga okkupasjonen en krydret akutthet av sensasjoner.

Generelt kom UKP til oss i veldig god stand. Ja, alt elektronisk utstyr ble tatt i bruk fra det, mangelhullene, interne stiger ble avskåret og fasjonable lenestoler et eller annet sted gjemte seg. Men på samme tid ble resten av jernmetallet bevart, inkludert full dieselkobber, sølvbelagte ledningsforbindelser og gullbelagte kontakter.

Helt nede i det 12. lag ble det igjen en dytting og senger. Den stoppede heisen hviler også her. Jeg undersøker og begynner å krype opp de ikke-eksisterende stiger. Jeg passerer 11., 10. og 9. nivå.

Den åttende forstår jeg at jeg ikke vil krype lenger - det er ingenting å koble sammen, et helt tomt rom. Jeg må klatre tilbake, men bestemmer meg for å gå ut gjennom heissjakten. Det er noe å ta tak i for å krype på brannstigen.

Går ned til bunnen av rakettgruven. Et lite stykke jern er stablet under den hengende kapsel, men utsikten åpner seg ganske passform, og linsevinkelen gjør at du kan fange hele kapselen.

Vi klatrer ut til overflaten allerede før daggry. Gresset er vått fra dugg. Vi trekker oss tilbake på samme måte - en grøft, et gjerde, gress, en bil.